HDR bonanza

HDR er en teknikk innen fotografering der bokstavene HDR står for «High Dynamic Range.» Det kan ofte være vanskelig å fotografere en scene og få detaljer i en ofte alt for lys himmel og en skyggefull forgrunn. Ved hjelp av teknikken HDR kan man få fram detaljer i både de mørkeste partiene av bildet og de lyseste partiene av bildet. For å få dette til i praksis må man ta flere bilder med forskjellig eksponeringer – vanligvis 3.
Det er flere måter å gjøre dette på. Den kanskje vanligste måten er å bruke en funksjon kalt «bracketing,» som ligger i flere speilreflekskameraer. Når du har stilt inn kameraet til å ta bilder med såkalt «exposure-bracketing,» tar kameraet en sekvens med tre bilder hvor det første er normaleksponert, det andre er undereksponert (for å få eksponert de lyseste partiene riktig) og det siste er overeksponert (for å få de mørkeste partiene eksponert riktig). Man kan selv bestemme hvor mye kameraet skal over-/undereksponere. En grei plass å starte på er for eksempel å over-/undereksponere med 2 eksponeringstrinn (+/-2) i tillegg til det normaleksponerte bildet. Kameraet tar da en serie på 3 bilder med følgende eksponeringsverdier: 0, -2 og +2.
Siden jeg i dag har håndholdt kameraet, har jeg valgt å endre rekkefølgen i kameraet på hvilke bilder som tas først og sist. Jeg har valgt bestemme det slik at kameraet først skal ta det undereksponerte bildet, som gir meg høyest lukkerhastighet. Det andre bildet er det normaleksponerte og det siste det overeksponerte. Jeg har over-/undereksponert med 2 trinn. Det gir denne rekkefølgen på eksponeringene: -2, 0, +2. Grunnen til at jeg har valgt å starte med det undereksponerte er at jeg har kameraet håndholdt. Ved å starte med det undereksponerte, kan jeg se lukkertiden før jeg tar dette bildet. Lukkertiden på det siste bildet (det overeksponerte) blir langt lavere enn det første, og om jeg ikke har rask nok lukkertid på det første, vil det siste bli uklart på grunn av at lukkertiden er for lang til håndholdt fotografering. Et annet lurt tips til håndholdt «bracketing-fotografering» er å stille kameraet inn til å ta kontinuerlige bilder i stedet for enkeltbilder – om dette er mulig. Det gjør at du trenger å trykke på knappen bare en gang for at kameraet skal ta alle tre bildene. Dersom du har kameraet innstilt på å ta enkeltbilder, må du trykke utløseren ned tre ganger, noe som øker risikoen for at du flytter kameraet vesentlig mellom hvert bilde, og det er ikke bra. De forskjellig eksponerte bildene skal nemlig settes sammen til ett bilde med programvare i etterbehandlingen.
En annen måte å ta HDR-bilder på er en jeg bruker når jeg har stativ. Jeg setter da kameraet i manuell modus og bruker Live-view (skjermen på baksiden av kameraet) for å endre lukketiden og se når de lyseste partiene (himmelen) er eksponert riktig. Jeg tar så et bilde med himmelen riktig eksponert før jeg gradvis senker lukkertiden med et helt trinn og tar et nytt bilde helt til jeg synes forgrunnen og de mørkeste partiene i bildet er riktig eksponert. Jeg kan da ha en serie på alt fra 5 til 8-9 bilder med forskjellige eksponeringer av den sammen scenen.
Ellers kan jeg nevne at det er lurt å holde ISO så lavt som mulig, da Støy fort kan bli et problem med slik bildebehandling. Det er også selvfølgelig smart å ikke bevege kameraet mye mellom hvert bilde, da alle bildene skal settes sammen til ett, og bevegelser kan gi seg utslag i såkalt ghosting (uklarheter og ujevnheter i bildet)
Et godt HDR-bilde gir mange flotte detaljer i de lyse og mørke partiene, men mange overdriver dessverre teknikken og effekten og looken i HDR-bildet blir et mål i seg selv. Ekstreme detaljer, lyse haloer rundt detaljene og sterke, grelle farger preger bildet. Personlig synes jeg det er penest når et bilde ser mest mulig naturlig ut, men jeg må samtidig innrømme at jeg på disse bildene har overdrevet en smule for «den rette HDR-looken.» Bildene er behandlet i Lightroom 4 og Photomatix Pro 4.1.

Utstyr/innstillinger som er brukt er Canon EOS 7D, Canon EF-S 10-22mm, ISO200 (det var «litt» mørkt) og flere verdier for blender og lukker.
Bildene er tatt ved Stjørdal museums utstilling av gamle traktorer mm ved Værnes kirke.
Legg gjerne igjen en kommentar.

Diverse fugler og en oter…

Mye fugle- og dyrebilder denne gangen. Felles for de fleste er at de er tatt under relativt dårlige lysforhold, slik at jeg har vært nødt til å knipse med ganske høy ISO. Dette medfører en del støy i bildene og krever litt jobbing med støyreduksjon i etterkant.

Først ut er Norges minste fugl, fuglekongen (Regulus regulus), som har fått navnet sitt etter den gule «krona» den har på hodet. Et annet kallenavn den har fått er «Furulus.» Fuglekongen spiser insekter, larver og egg fra insekter med det spisse nebbet sitt. Fuglen hekker i mars-april og legger 8-11 egg som klekkes etter et par uker. Om lag tre uker senere forlater ungene redet. Fuglekongen er en aktiv og selskapelig fugl. Den opptrer i små flokker og ofte sammen med andre meis. Lengden på fuglen er omtrent 9cm og den veier fattige 5 gram.

Svartmeisen (Periparus ater) er en annen sosial fugl som ofte opptrer i små flokker sammen med granmeis og fuglekongen om vinteren. Dette var også tilfellet for dette eksemplaret, som ble observert sammen med fuglekonge, blåmeiser, kjøttmeiser og granmeis. Et kjennetegn på svartmeisen er blant annet den hvite flekken i bakhodet og båndene over vingene. Svartmeisen dukket opp da jeg spilte av blåmeislåt fra min iPhone. Blåmeisens skvalder har ofte vist seg effektiv for å lokke denne typen fugler som i innlegget her.

Videre har jeg forsøkt å få til et stillbilde med bevegelsesuskarphet i vingeslagene til kjøttmeisen (Parus major). Jeg hadde satt fra meg iPhone’en på en gren omtrent 2m oppe i ei furu, og la merke til at enkelte kjøttmeiser fløy inntil greina og stod stille et par sekunder for å undersøke lyden, før de fløy videre. Jeg er ikke spesielt fornøyd med resultatet selv, men legger ut ett av bildene likevel.

Ved Gråbrek mølle ligger «Bjervedammen» med et flott fossefall. Jeg pleier av og til å stoppe her for å se om jeg ser noe interessant. Elven er åpen og Fossekallen var i tankene før jeg stoppet her denne dagen. Omtrent 20 meter nedenfor fossen fikk jeg øye på en oter (Lutra lutra) som var travelt opptatt med et eller annet under vann i bekken der. Den forsvant og var under vannoverflaten og under isflakene ved kanten i perioder, og jeg kunne sitte en bra stund og se på aktiviteten dens. Det var i det hele tatt ganske vanskelig å fotografere den på en god måte, da den aldri var i ro eller lenge nok over vannoverflaten med hodet sitt til at jeg fikk tatt bilde. Da den kom ganske nærme, tenkte jeg at jeg skulle gjøre noe som jeg har funnet ofte fungerer på dyr: Jeg plystret på den for å få oppmerksomheten dens lenge nok til at jeg fikk fotografert den, og ganske riktig stoppet den opp og kikket rett på meg lenge nok til at jeg fikk tatt dette bildet.

Fredag ble det en tur til Vinge/Velvang på skatval. Det var fin vinterstemning og godt fotolys den dagen og både Skarv, kråker og stokkender ble festet til brikken. Målet med turen var likevel å få fotografert Fjæreplytt (Calidris maritima), som jeg hadde hørt var tilstede på stranden nedenfor Vinge camping.
Fjæreplytten tilhører familien snipefulger og trives i kystområder på den nordlige halvkule. Det finnes flere bestander av denne arten, men det er trolig at individene jeg har fotografert har tilhold på Svalbard og det nordlige Russland om sommeren. Fjæreplytten ligger mellom Myrsnipa og Polarsnipa i størrelse og er ca 22cm lang. Den spiser insekter og smådyr, men også vegetabilsk føde. Fuglen er svært lite sky, og jeg ble overrasket over hvor nær den lot meg komme for å fotografere den, mens den relativt uanfektet drev på med både matsanking og bading/fjærstell. Dessverre hadde jeg forberedt meg dårlig før denne turen: Jeg hadde glemt å tømme minnekortet for bilder, så da jeg hadde manøvrert meg til en god posisjon for å fotografere, fikk jeg beskjed om at minnekortet var fullt. Jeg slo meg dermed til ro med de bildene jeg hadde og takket for meg. Under her følger et lite galleri med bilder fra turen til Vinge/Velvang.