Åkerrikse

Denne uken stiftet jeg et nytt bekjentskap med den sjeldne arten Åkerrikse. Moderne landbruk og bruk av maskiner til slått/tresking har etterhvert plassert arten i kategorien kritisk truet på den nasjonale rødlista. Den står også på Bonnkonvensjonens liste over globalt truede fuglearter.
Som dens vitenskapelige navn (Crex crex) antyder, er dette en skikkelig skrikhals av en fugl. Hannene spiller en høy, hes og raspende lyd fra skumring til de tidlige morgentimer. Lyden kan bære nærmere en km. Fuglen er svært sky og holder seg for det meste ute av syne løpende rundt i høy vegetasjon i åker og eng.
Bestandsnedgangen skyldes i hovedsak landbrukspraksis fra slutten av 1800-tallet og fram til i dag. Flere slåtter i løpet av en sesong, kombinert med lang ruge- og ungetid, gjør at Åkerriksa ikke greier å få fram unger mellom slåttene. Med slåmaskiner går slåtten også raskere. Både voksne fugler og kyllinger rekker ikke å komme seg unna, men blir drept i prosessen.

Det skulle vise seg å bli en liten utfordring å få gode bilder av arten. Jeg måtte gjøre flere forsøk før jeg ble fornøyd med bildene jeg fikk. Ved første forsøk fikk jeg tatt dette bildet (under) i tett regnvær omtrent midt på dagen:

20170601-A19I1903-Edit

 

Neste dag gjorde jeg et nytt, kort forsøk midt på dagen – Denne gang i solskinn og godt vær. Da spilte den kun noen få strofer og holdt seg gjemt i vegetasjonen. Begge dagene var også preget av vind, som beveget vegetasjonen i enga der fuglen oppholdt seg. Dette gjorde at det var vanskelig å følge med på hvor den beveget seg.

Lørdag morgen gjorde jeg et forsøk tidlig om morgenen før soloppgang. Denne gang var det også vindstille, noe som gjorde det lettere å følge med hvor fuglen befant seg til enhver tid. Den var også mer aktiv på denne tiden av døgnet, og lot seg i større grad bli sett og fotografert enn ved de første forsøkene mine. Jeg jobbet kun korte økter på ca 20min med fuglen, slik at den ble minst mulig forstyrret. Under følger et lite knippe bilder fra lørdag morgen:

20170603-A19I219220170603-A19I224420170603-A19I260920170603-A19I2613

«Mekkergauk»

I dag fikk jeg hilse på «Mekkergauken,» eller Enkeltbekkasin, som er det korrekte navnet på fuglen. Enkeltbekkasinen er den vanligste av tre bekkasinarter vi har her til lands. Kvartbekkasin og dobbeltbekkasin er de to andre. Disse fuglene stoler i stor grad på å gå i ett med terrenget på grunn av kamuflasjen sin. Jeg har tidligere opplevd å se at kvartbekkasiner har satt seg på bakken, fulgt de med blikket, for så å miste de av syne så fort jeg tar blikket vekk. Kvartbekkasinene trykker i tillegg så hardt at man av og til nesten tramper på de før de flyr opp. Enkeltbekkasinene er litt mer sky, flyr opp tidligere og gir i tillegg fra seg en skarp lyd når de blir skremt opp. De flyr videre i sikk-sakk for å forvirre eventuelle forfølgere.
Opphavet til navnet «Mekregauk» kommer fra den mekrende lyden hannene lager når de flyr spillende rundt i ring. Lyden kommer av at fuglens ytre stjertfjær vibrerer når den stuper ned gjennom lufta. Spillet foregår mens fuglen fly høyt oppe i lufta. Det kan være vanskelig å oppdage den, men med litt tålmodighet kommer den ofte til syne. Kjært barn har mange navn: mekregauk, rossegauk, myrbukk, skoddeføll, tåkehest, himmelhest med flere. Av og til, og på enkelte språk, henspeiler navnet på flyvende geit også.

20170527-A19I1604

«Neste generasjon»

Neste generasjon står i fokus i naturen på denne tiden av året. Sommeren er kort, og det er mye som skal ordnes i løpet av noen få, korte måneder. Ulike arter har ulike måter å «spille» på. I år har jeg forsøkt å få med meg tiurleik uten å lykkes med det, men noe spill har jeg fått med meg denne våren. Horndykkeren (bilde under) fremfører en grasiøs og koordinert pardans sammen med partneren før den bygger reir og legger egg i flytende sivvegetasjon.

20170509-EA6A8074

En annen art som har sikret neste generasjon i disse dager er Vandrefalk. Dette synes jeg er spesielt morsomt, da Vandrefalken omtrent har vært utryddet fra norsk fauna i flere tiår. På slutten av 70-tallet kan antall hekkende par i Norge ha vært nede i så få som 10-15. Dette skyldes i all hovedsak bruk av miljøgifter som DDT i landbruket. I dag er DDT forbudt i Norge og mange andre land, men på 1960- og 70-tallet var det en svært utbredt miljøgift. En direkte konsekvens av dette for Vandrefalken har vært at eggskallet til arten ble så tynt at eggene knuste under ruging. Vandrefalkene fikk DDT i seg gjennom maten de fanget. De tar mye kråker og ringduer, som ofte finner mye av maten sin i jordbrukslandskapet. Andre årsaker til at arten nesten har vært utryddet har vært skuddpremier, eggsamling og falkefangst. Det var ikke uvanlig med skuddpremier på rovfugl i norge tidligere, da  rovfuglene livnærte seg på bestander av hva menneskene regnet som matnyttig vilt som rype, hare, skogsfugl og duer.
De siste årene har jeg sett opptil flere vandrefalk hvert år – og da gjerne i bynære omgivelser og kulturlandskap. «Et sted» i Stjørdal i dag ble neste generasjon Vandrefalk unnfanget. Bildet er tatt på svært langt hold og har først og fremst dokumentarisk verdi, men dette var uansett en svært morsom opplevelse!

20170509-EA6A8259

Vintererle

Vintererle er en relativt ny hekkeart i Norge. Den kan i utseende, størrelse og oppførsel minne mye om både gulerle og linerle, men den er mer fargerik enn linerla selvfølgelig. Bestanden og utbredelsesområdet har økt gradvis hos oss de siste tiår. I Norge hekker den nå spredt og fåtallig i Sør-Norge, med hovedvekt på Østlandet og langs kysten til Hordaland, samt i Trøndelag. Den liker seg best ved elver med fosser og stryk, og hekker ofte i steile bergvegger, brukar og steinmurer. Personlig har jeg ikke mye erfaring med denne arten, da jeg aldri har sett og lagt merke til den før de siste årene. Vintererla er nemlig en fast gjest flere steder i Stjørdal, og den vender årlig tilbake til de samme bekker, fosser og brukar. Det har ført til at jeg etterhvert har lært å sette pris på denne fuglen, oppsøke steder jeg vet den holder til og følger med den fra sesong til sesong.

20170426-LV0A1658

Tussmørkestråler

Jeg fant ikke et godt norsk navn på dette lysfenomenet, så jeg tyvlånte og fornorsket det danske uttrykket «Tusmørkestråler.» På engelsk kalles fenomenet «Crepsucular rays.»
Tussmørkestråler oppstår rundt skumring, når solen står lavt på himmelen og det er stor kontrast mellom lys og mørke på himmelen. Forskjellige objekter i atmosfæren deler opp lyset gjennom lysbryting, refleksjoner og spredning, og dermed blir strålene av lys godt synlig. Strålene er ofte varme i fargen siden atmosfæren virker som en enorm linse, som bryter lyset fra den lave solen, slik at lysets vei gjennom atmosfæren går gjennom mye mer luft enn når solen står høyere på himmelen. Kortbølget blått og grønt lys blir da spredt raskere og blir svakere og mindre synlig, mens det røde, oransje og gule lyset «reiser» lenger og når øyet vårt. Dette forklarer samtidig de fargerike soloppganger og solnedganger vi av og til opplever.
Andre navn på Tussmørkestråler er Buddhas fingre, Guds hender eller Jesusstråler. Best likte jeg henvisningen til Maori-eventyret (Taura a Maui), hvor maorien Maui binder fast solen med tau for å gjøre dagene lengre.

Bildet er tatt ved Trondheimsfjorden mot Fosen i vest. Canon 5D mk3 + 100-400mm mk2 (135mm, 1/200s, f8, ISO100).

20170420-LV0A0879

 

Bevertur i Bymarka

Som tidligere år ble det en tur til Bymarka i Trondheim for å studere beveren på nært hold. Ivrige turgåere og turløyper nært vannet i både Theisendammen og Baklidammen har gjort at beveren i området er relativt godt vant med folk og ikke er like sky som den normalt er. Dette passer også bra som en utflukt hvor barna kan bli med og få gode naturopplevelser, samt lære litt om tålmodighet, ro og respekt i naturen. Josefine (6) og Haakon (11) ble med på turen nå i kveld. Erfaringsmessig er det lettest å treffe på beveren sent på kvelden eller tidlig om morgenen. Det er godt mulig de er aktive midt på dagen også, men jeg har nå likevel alltid lagt turen på kveldstid.
Vi startet med å parkere ved Baklidammen for å sjekke beverhytta ved demningen der. Råka i isen var ikke åpen da vi kom, så det var tydelig at det ikke hadde vært bever framme her i dag. Dermed gikk turen langs turstien ned til Theisendammen og ei åpen råk ved innløpet til dammen. Jeg har ikke tidligere vært her og sett bever, men ei stor beverhytte ved bredden, samt flere greiner og kvister med bevermerker på i området tydet på stor aktivitet. Vi satte oss ned på et medbragt liggeunderlag, fant fram kvikk-lunchen og fikk nærmest med en gang øye på en bever ved bredden på den andre siden av råka. Ikke lenge etter kom en annen bever svømmende, dro videre opp i skogen, hentet seg en kvist som den så dro ned til vannkanten og begynte å spise på. Når vi satt helt stille, kunne vi tydelig høre lydene mens de knasket på greinene. Avslutningsvis og på tur hjem sjekket vi råka ved parkeringsplassen oppe ved Baklidammen igjen. Den var nå åpen, og en bever satt ved bredden og spiste. Det ble noen bilder av denne til slutt – ei god stund etter solnedgang.

20170414-A19I890220170414-A19I894520170414-A19I8975

Bobler og refleksjoner og sånt

Å leve i en boble eller å være i en boble er noe jeg har reflektert litt over i dag. Utgangspunktet for disse tankene var min egen refleksjon fanget i utallige små bobler i en liten bekk. Jeg velger å tro at dette uttrykket med boble egentlig er forskjellige uttrykk, som har forskjellige, men likevel ganske like betydninger.
Å leve i en boble assosierer jeg med å leve en beskyttet tilværelse nærmest upåvirket av hva som foregår på utsiden. Alt på utsiden ligger utenfor komfortsonen og bør aller helst unngås. Andre vil kanskje si at å leve i en boble handler om en følelse av å være fullstendig overlegen i forhold til alle andre? Kanskje betyr uttrykket andre ting for andre folk?
Uttrykket «å leve i en boble» har et noe varig perspektiv, og er i mine øyne ikke noe å strebe etter. «Å være i en boble,» derimot, er noe jeg vil anbefale! Dette er noe jeg selv kan finne på å gjøre fra tid til annen. Det handler om selv å aktivt stenge omverdenen ute, isolere seg fra ytre impulser og bli fullstendig oppslukt i øyeblikket eller i en aktivitet. Slik kan det være når man fotograferer. Man glemmer tid og sted og blir mer og mer oppmerksom på detaljene, og av og til dukker de forunderligste motiv opp – slike som disse knøtt små boblene i bekken. De fanget mine refleksjoner, satte igang mine refleksjoner, fikk refleksjonene til å boble over… Ja, du skjønner hvor dette går. Her er bildet:

20170411-EA6A5013

Midt-norske naturfotodager 2017

Midt-norske naturfotodager 2017, i regi av BioFoto Midt-Norge, ble avholdt fredag 31.mars – lørdag 1. april. Årets workshop ble lagt til Flatholman, Muruvik i Malvik kommune. Her var det oppmøte kl. 06.00 for tre timer med med naturfoto sammen med andre naturfotointeresserte. Ikke mindre enn 40 fotografer stilte opp. I tillegg stilte representanter fra Stjørdal foto og Canon med god kompetanse og utstyr til utprøving.
Under workshopen var det et fantastisk godt lys, og det var mange motiver å utforske. Blant de mer opplagte motivene var en større flokk Ærfugl, som tidvis kom svært nært land. Jeg hadde imidlertid bestemt meg for å jobbe mest med brennvidder i normalzoomområdet, da dette er noe jeg gjør alt for sjelden. Det holdt hardt da fugleflokken leverte flere oppvisninger i fantastisk godt medlys få meter fra land, men teleobjektivene fikk ligge denne gang. Her er åtte bilder jeg har plukket ut fra dagens økt. De viser alt fra mønster og formasjoner i berget, alger, et «selvportrett» i en sølepytt, perlemorsky over Fosen, blomstrende Rødsildre og til slutt en «Snegle i soloppgang.» Det kanskje aller beste med slike fotoøkter er å la seg inspirere av snegla og virkelig sette ned farten.

«Olje på lerret»

Olje på lerret,
eller litt dritt rett og slett.
Med litt fantasi kanskje et motiv titter frem?
Kanskje ser du en bildeskatt?
Kanskje ser du en skitklatt?
Fasiten har fløyet.
Han la ikke særlig i det
der han nynnet på Monty Python’s «Always look on the bright side of life»
og plystret av sted.
«Life’s a piece of shit,
when you look at it!»

20170307-LV0A0488

Musvåk

Musvåk er en relativt tallrik fugl i haukefamilien. Her til lands er den vanlig i sør-Norge, men den er en sjelden gjest i Trøndelag, hvor Fjellvåk er mer vanlig. Denne Musvåken møtte jeg tilfeldig på vei hjem fra jobb tidlig i mars i år. Den kom flyvende og satte seg høyt i et gjenværende tre i et hogstfelt ved veien. Jeg fisket fram kameraet fra kamerasekken, som vanligvis bruker å være med i bilen, og fikk tatt noen bilder for å studere fuglen nærmere. Bildene jeg fikk tatt bærer mer preg av å være artsdokumentasjon enn gode naturbilder. De er beskjært relativt mye, men fungerer greit på nett og eventuelt til mindre utskrifter. Å bruke kameraet på denne måten er, om ikke annet, en fin måte å lære mer om naturen rundt oss på.
Musvåken foretrekker en blanding av skog og åpne landskaper, gjerne med dyrket mark. Føden er variert og inkluderer små pattedyr, amfibier som padder og frosk, åtsler, ormer og en sjelden gang også fugler den slår på bakken (helst fugleunger som er noe dårligere til å fly). Den kan av og til også stjele bytte fra andre rovfugler som for eksempel vandrefalk. Naturen på Sørlandet er derfor nærmest det ideelle landskapet for denne fuglen. På biltur gjennom sør-Sverige for noen år siden så jeg også denne fuglen relativt ofte sittende på utkikkspunkter langs veien. Dette er derimot første gang jeg har sett denne arten i Trøndelag. Det ble et hyggelig, men kort møte. Like etter at disse bildene ble tatt lettet fuglen og forsvant videre østover, og jeg har ikke sett den siden.

20170307-A19I574720170307-A19I5780