«Olje på lerret»

Olje på lerret,
eller litt dritt rett og slett.
Med litt fantasi kanskje et motiv titter frem?
Kanskje ser du en bildeskatt?
Kanskje ser du en skitklatt?
Fasiten har fløyet.
Han la ikke særlig i det
der han nynnet på Monty Python’s «Always look on the bright side of life»
og plystret av sted.
«Life’s a piece of shit,
when you look at it!»

20170307-LV0A0488

Musvåk

Musvåk er en relativt tallrik fugl i haukefamilien. Her til lands er den vanlig i sør-Norge, men den er en sjelden gjest i Trøndelag, hvor Fjellvåk er mer vanlig. Denne Musvåken møtte jeg tilfeldig på vei hjem fra jobb tidlig i mars i år. Den kom flyvende og satte seg høyt i et gjenværende tre i et hogstfelt ved veien. Jeg fisket fram kameraet fra kamerasekken, som vanligvis bruker å være med i bilen, og fikk tatt noen bilder for å studere fuglen nærmere. Bildene jeg fikk tatt bærer mer preg av å være artsdokumentasjon enn gode naturbilder. De er beskjært relativt mye, men fungerer greit på nett og eventuelt til mindre utskrifter. Å bruke kameraet på denne måten er, om ikke annet, en fin måte å lære mer om naturen rundt oss på.
Musvåken foretrekker en blanding av skog og åpne landskaper, gjerne med dyrket mark. Føden er variert og inkluderer små pattedyr, amfibier som padder og frosk, åtsler, ormer og en sjelden gang også fugler den slår på bakken (helst fugleunger som er noe dårligere til å fly). Den kan av og til også stjele bytte fra andre rovfugler som for eksempel vandrefalk. Naturen på Sørlandet er derfor nærmest det ideelle landskapet for denne fuglen. På biltur gjennom sør-Sverige for noen år siden så jeg også denne fuglen relativt ofte sittende på utkikkspunkter langs veien. Dette er derimot første gang jeg har sett denne arten i Trøndelag. Det ble et hyggelig, men kort møte. Like etter at disse bildene ble tatt lettet fuglen og forsvant videre østover, og jeg har ikke sett den siden.

20170307-A19I574720170307-A19I5780

Ærfugl i farta

I tillegg til å fotografere i motlys med lavt perspektiv, som beskrevet i forrige innlegg, brukte jeg forrige helg litt tid på å fotografere ærfugl med lang lukkertid. Jeg snakker da om lukkertider helt nede i 1/15s – 1/30s, noe som med 600mm teleobjektiv fører til svært mange uskarpe bilder. Nå var ikke hovedtanken min å få bildene helt skarpe heller, men å forsøke å fange bevegelsene i bildet. Dette er noe jeg ofte gjør når jeg fotograferer dyr og natur, men det vedlagte bildet må jeg innrømme var inspirert av månedens bilde i Villmarkslivs uoffisielle NM i naturfoto – også kalt «Fotojakta.» (Se inspirasjonsbildet her.) Originalen er også fotografert i Straumen av naturfotografen Kjartan Trana.
Bildet under er, om jeg husker rett, tatt med 1/15s lukkertid i kameraets lukkerpriorietsmodus.

20170311-A19I6139-Edit

Ærfugl i motlys

20170311-EA6A4173

Dagens fototur gikk til Straumen i Inderøy. Her pleier det å være store flokker Ærfugl gjennom vinteren, og de er vanligvis godt vante med mennesker og lite sky. Fuglene er vant til at turgåere, fotografer og andre har med brødbiter, og de stiller gjerne opp til fotografering på nært hold. Bildet over er tatt med Canon 7D mkii og 17-40 f4L, som fungerer godt som et normalobjektiv på dette kameraet.
Dagen startet omtrent 05.30 i dag. Etter en kaffekopp og en biltur kom jeg fram samtidig med soloppgangen litt før kl 07.00 i dag tidlig. Jeg hadde flere ting jeg hadde lyst til å prøve ut, men med strålende lav sol og fugler på nært hold, ble det naturlig å ta ei økt med fotografering i motlys. Se bildegalleri under. Disse bildene ble alle tatt med teleobjektiv med lang rekkevidde. Jeg har forsøkt å holde et lavt perspektiv for å fange reflekser fra tang og tare og små krusinger i vannoverflaten.

Foredrag, foto og fortellinger

Sitter for tiden og plukker ut bilder til et foredrag jeg skal holde i neste uke. «På plakaten» beskrives en «naturfotograf som har utmerket seg med foto av både natur generelt og fugler/dyr av høy klasse. Han vil fortelle litt om hvordan han går fram når han er ute med kamera og gi gode tips til hvordan man kan ta bedre bilder.» Jeg er kanskje selv  min største kritiker og har etter som foredraget nærmer seg begynt å tvile på både bildematerialet og kompetansegrunnlaget å dele tips ut fra, men «skitt, la gå!» som det heter. Det beste er vel bare å hoppe i det. Jeg har derimot bestemt meg for å endre fokus på foredraget til «Foto og fortellinger.» Smak og behag er jo så forskjellig. Bilder jeg liker trenger ikke falle i smak hos andre – og motsatt. Jeg vil uansett finne fram et knippe bilder som jeg liker godt selv og fortelle ut fra disse, så får det bli som det blir!
Jeg skal fortelle om hva slags utstyr som er brukt, hvilke innstillinger jeg har brukt i kamera og kanskje også hvordan jeg har etterbehandlet bildene. Jeg skal kanskje og fortelle hva tanken bak bildene var, helt sikkert beskrive situasjonen rundt bildene, hva som skjedde underveis og etterpå og hva jeg siden har tenkt på, men tips til hvordan man kan ta bedre bilder – Det blir det vel neppe 🙂

Som en liten forsmak her på bloggen tenkte jeg å presentere denne fyren. Han trives godt i fjæra på Skatval og lar seg villig fotografere, men kommer du for nært er snart lunchdate’n over. Klikk på bildene for å se en større utgave.

20160307-ea6a5597

Denne oteren fikk jeg øye på litt ute på fjorden for ganske nøyaktig ett år siden. Den strevde fælt med noe den prøvde å svømme inn mot land med. Selv stod jeg, naturlig nok, på land og vurderte hvor jeg trodde at oteren ville svømme i land med byttet sitt, som jeg etterhvert så var ei flyndre. Jeg siktet meg ut en odde langs fjæra, hvor jeg trodde den ville komme og gikk dit ut for å sette meg og vente. Etter som jeg nærmet meg målet mitt, så jeg til min store begeistring at det virket som jeg ville få rett. Gradvis svømte oteren nærmere. Det var bare å sette seg ned og vente. Fra før har jeg erfaring med at oteren ofte finner seg en stein i vannkanten eller noen meter fra land og fortærer fangsten sin på denne. Denne gang virket det som den hadde tenkt seg lenger inn med maten. Den kom etterhvert ganske direkte mot der hvor jeg hadde plassert meg.

20160307-ea6a5604-edit

Etterhvert kom den så nært at den kom inn mot nærgrensen på objektivet mitt. Jeg har fotografert disse bildene med Canon 7D mkii og objektivet 100-400mm mkii.Nærgrensen på dette zoomobjektivet er på ca 1m. På dette siste bildet i serien har jeg zoomet godt ut for å få plass i bildet til oteren. Den er her litt over en meter fra meg, og dette er det siste skarpe bildet jeg har i serien av den. Etter dette er oteren for nært til at kameraet greier å fokusere.

20160307-ea6a5605-edit

Oteren er på vei opp i tangen rett foran meg. Noen tidels sekunder etter at dette bildet ble tatt fikk den først øye på meg. Da «bjeffet» den høyt idet den slapp byttet, kastet seg rundt og forsvant ut i vannet igjen. Det var jo ikke slik jeg hadde tenkt det skulle ende. Jeg plukket opp flyndra foran meg i håp om at jeg skulle se oteren igjen, slik at jeg kunne kaste den bort til han, men jeg så den ikke igjen. Da la jeg flyndra ned igjen der oteren slapp den fra seg og ruslet tilbake dit jeg kom fra.
En liten detalj jeg personlig liker med disse bildene er måten oteren holder flyndra på, slik at øyet vises ekstra godt, og jeg har mange flere fortellinger om møter med både oter og andre dyr. Noen av de er delt her på bloggen, og noen blir kanskje presentert her ved en senere anledning?
Bildene er tatt med kameraets blenderprioritet (Av/A). Blender er satt til f7,1 og ISO satt manuelt til 1250. Lukkerhastighetene på bildene er henholdsvis 1/1250s, 1/400s og 1/160s i den rekkefølgen de er presentert her.

Fotografering av fjæreplytt

Fjæreplytten er en tillitsfull og takknemlig art å jobbe med når man skal fotografere fugler. Denne robuste lille vadefuglen opptrer tallrikt langs norskekysten om vinteren. Fjæreplytten er også den mest tallrike vadefuglen på Svalbard, og den norske bestanden er anslått til ca 15000 par, eller rundt 20% av hele den europeiske bestanden (store norske leksikon).

a19i5521

Stor takk til denne gjengen som stilte opp til fotografering. De holder til i fjæra ved et kjent utfartssted og turmål ved Trondheimsfjorden. Det morsomme med fjæreplytten er at den er lite sky og gjerne lar seg  fotografere på nært hold, riktignok om man beveger seg litt rolig rundt de. Med lav åling på magen kan man komme tett innpå fuglene og fotografere de ved objektivets nærgrense. Et lavt perspektiv gir gjerne også et annet uttrykk i bildene. Bildet under er tatt like etter bildet over ble tatt. Eneste forskjell er det lave perspektivet, litt tettere beskjæring og en snødekt forgrunn, som delvis dekker motivet. Det lave perspektivet og  forgrunnen gir derimot et helt annet uttrykk i bildet:

a19i5535

Jeg fikk også jobbet litt tett på fra andre vinkler, og her er en annen komposisjon jeg likte godt:

a19i5314

Helt til sist legger jeg ved noen flere bilder jeg selv likte. Bildene er alle tatt fra ulike vinkler, men viser de samme fuglene der de satt tett sammen innen for et område på et par kvadratmeter.

a19i5391a19i5455a19i5501

Polarsisik (og en Brunsisik fra i fjor…)

Dro en tur til Tangen næringsområde ved Halsøen i Stjørdal i ettermiddag. Den lokale ornitologiske foreningen hadde funnet en polarsisik sammen med en flokk gråsisik her, og jeg tenkte jeg skulle forsøke å finne den igjen. Finkefuglene Gråsisik og Polarsisik kan være svært vanskelig å skille fra hverandre i felt, men generelt kan en si at Polarsisik er lysere og har mindre striper langs sidene. Den skal også være en anelse større enn Gråsisik. I tillegg finnes flere andre kjennetegn. Disse lar seg studere på f.eks. bilder. Jeg skal ikke gå i detalj på det her og nå.
Polarsisiken vi har på disse breddegrader hekker på tundraen eller langt mot nord i skandinavia. Hos oss finner vi den helst i de tre nordligste fylkene, med hovedtyngden i Finnmark. Om vinteren kan den av og til trekke sørover, og da gjerne sammen med flokker med Gråsisik. Her er et bilde av Polarsisiken (Klikk for større versjon):

20170206-a19i3455

I mars i 2016 dukket det opp en Brunsisik på fugleforingen vi har på jobb. Jeg kom til å tenke på denne mens jeg skrev på dette innlegget, og ser at jeg ikke har vist den her på bloggen før. Brunsisik er vel kanskje enda vanskeligere å skille fra vanlig Gråsisik. Brun- og Gråsisiken er svært like og har blitt regnet både som samme art og varianter av samme art. Brunsisik regnes likevel for å være litt mindre og har litt mer bruntone i fjærdrakten.
Brunsisiken på bildet under er fotografert på snøen på bakken under foringsautomaten. (Klikk for større versjon):

20160303-ea6a5318

Haukugle

På vei hjem fra jobb i dag fikk jeg øye på denne Haukugla i toppen av et tre som stod igjen i et hogstfelt. Jeg har ikke sett Haukugla i Stjørdal siden «invasjonen» i 2014, så dette var et trivelig gjensyn. Stortele’n var ikke med og jeg hadde ikke tid til å gå ut i terrenget, så det ble langt hold. Bildet er vel først og fremst av dokumentarisk verdi, men jeg synes møtet var artig likevel! Jeg kan dog legge til at jeg jobbet litt med å finne en posisjon, slik at bakgrunnen ble mest mulig ryddig – i den grad man kan si at en skog er ryddig. Tanken var uansett at ugla skulle stå fram mot den mørke bakgrunnen (Klikk på bildet for å se en større versjon).

20170202-a19i2870

Spurveugle

20170108-a19i1846Spurveugla er vår minste ugleart. Den lever spredt på østlandet nordover til Trøndelag og er en hullruger, som gjerne bruker gamle hull etter hakkespetter. Arten finnes for det meste i lavereliggende bar- og blandingsskog og hovedføden er smågnagere og småfugler, som den hamstrer om vinteren, og da gjerne i tomme fuglekasser.
Jeg har tidligere sett spurveugla, men har ikke lyktes å fotografere den. Jeg vet om et par områder hvor den helt sikkert holder til. Der har jeg funnet hamstrede mus, og jeg har hørt den spille uten at jeg har fått øye på den. Som en ugleart med fast tilhold i hjemkommunen, har den stått høyt på lista over fugler jeg har hatt lyst til å treffe på med kamera i skogen. I dag fikk jeg et tips av en som hadde sett en i kulturlandskapet rundt huset sitt, så da var det bare å raske med seg kamera og teleobjektiv og dra ut. Etter å ha sittet ei stund høyt i et grantre, fløy den over en åker og satte seg i et lite skogholt med gråor og osp. Der satt den på ei grein og lot seg villig fotografere på nært hold fra flere vinkler. Dessverre var det mange greiner på kryss og tvers rundt sitteplassen, men slik er det jo med ville dyr i deres naturlige miljø. Jeg brukte ca 10 minutter på å fotografere den fra forskjellige posisjoner og fant til slutt en komposisjon som jeg syntes fungerte greit.
Utstyr som er brukt er Canon 1Dxii og 600mm f4 mkii. Innstillinger på kameraet var 1/640s, f4 og ISO2000.

20170108-a19i182020170108-a19i1823-edit

Sangsvaner

Sangsvaner har, som jeg har skrevet tidligere, blitt et vanlig syn om vinteren i Stjørdal.Ved åpne råker i vann eller elver kan en ofte se de. Svanene er også å finne andre steder hvor de kan finne føde, som på denne stubbåkeren på Vinge/Vinnan. Denne flokken, bestående av både voksne og unge individer har hatt tilhold her siden begynnelsen av november i fjor. Disse bildene er tatt en ettermiddag i tiden rett etter solnedgang. I slikt svakt lys kunne jeg ha økt ISO for å få rask nok lukkertid til skarpe bilder. I stedet har jeg holdt ISO nede og heller brukt relativt lange lukkertider. Dette har jeg valgt fordi jeg ønsket å få med litt av bevegelsene til fuglene.Det blir mange bilder av sånt. De aller fleste er det bare å slette, men enkelte blir fullt brukbare. Her er et lite knippe. Bildene er tatt med Canon EOS 7Dmk2 og 600mm f4 mk2. Lukkertider ned mot 1/20s, håndholdt: