Åtselgraver

20170715-LV0A3304

(Klikk på bildet)

Åtselgraver (Nicrophorus vespilloides) er en av fem norske billearter i slekten Nicrophorus, som betyr «likbærer.» Disse billene lever på små åtsler av blant annet smågnagere og fugler. Åtselgraverne har utmerket luktesans og flyr godt, så de kan finne et kadaver på lang avstand. Flere biller blir tiltrukket av samme kadaver, både hanner og hunner, og de går sammen om å grave ned «byttet.» Hovedårsaken til at åtselgraverne graver ned åtselet er trolig den at ikke fluer skal legge egg i skrotten. Fluelarvene utkonkurrerer åtselgravernes avkom, selv om de voksne billene gjerne spiser fluelarver. Dersom bakken der åtselet ligger ikke egner seg for graving, kan billene flytte det relativt langt til et bedre egnet sted. Når kadaveret er helt begravet, klemmer billene det sammen til en ball, og fjerner alle hår eller fjær. Billene parrer seg og hunnen legger egg på det sammenrullede åtselet. Hannen forlater nå, men hunnen blir igjen og venter på at eggene skal klekke. Larvene til åtselgraverne kan ikke tygge maten selv, men er avhengige av at moren gulper opp halvfordøyd mat til dem.
Åtselgravere ses gjerne sammen med rovmidden (Pergamasus crassipes). Denne er ikke en parasitt på billen, men lever i symbiose med den. Middarten angriper blant annet egg av fluer og bidrar dermed til å holde nede bestandene av dyr som konkurrerer med åtselgravernes larver. Middene hekter seg fast på åtselgraveren og blir dermed transportert til et nytt kadaver.
Åtselgraverne, med sine små «gratispassasjerer,» ser kanskje «udelikate» ut, men de er viktige renholdsarbeidere i naturen. En kan jo eksempelvis se på de som viktige for å holde fluebestanden nede, og når sant skal sies, så har de ellers også et svært interessant levevis!

Advertisements

Varsler med fangst

Varsler (Lanius excubitor) er en fugl på størrelse med en trost. Selv om den på rødlista tidligere var kategorisert som nær truet (NT), har den nå under siste revidering blitt oppjustert til livskraftig (LC). Den er likevel langt fra en vanlig fugl å se, og det er anslått at den norske hekkebestanden av varslere ligger på mellom 5 og 10 000 par, rundt 1% av hele den europeiske bestanden. Tallet på overvintrende varslere i Norge er trolig mindre enn 1000. Varsleren lever som rovfugl og tar byttedyr på bakken. Firfisler, smågnagere og store insekt er den viktigste føden. Fuglen kan ofte ses sittende høyt i et tre i kulturlandskapet mens den speider etter bytte.

I dårlig lys og i svært dårlige fotoforhold  i dag kom jeg over denne varsleren. Den fløy over veien foran bilen og satte seg i buskene ikke langt fra vegkanten. Jeg stoppet og fant fram tilgjengelig kamerautstyr – ikke optimalt objektiv etter lysforholdene, men det fikk duge. Fuglen beveget seg relativt mye der den klatret oppover i busken, og det var tydelig at den måtte jobb for å få med seg fangsten, ei mus, videre vekk fra både vegkant, busk og nysgjerrig fotograf. med iso-verdier på 32000 og 51200 fikk jeg raske nok lukkertider til fotografering av fuglen både mens den manøvrerte seg rundt i busken og av flukten videre.

Canon 1Dx mkII + Canon 100-400mm f4.5-5.6L IS USM II

Husmannsplassen Hofstad

20171021-LV0A8356

Dette innlegget er vel strengt tatt ikke naturfoto, men jeg synes den gamle husmannsplassen på Øfsti midt ute på en øy på åkeren ved Hofstadøra naturreservat fortjener litt omtale uansett. Dessverre har jeg ikke noen form for lokalhistoriske fakta å knytte til plassen. Det kunne vært interessant å for eksempel vite mer om hvem som har bodd i husene, når husene ble bygd, hvorfor de har blitt fraflyttet, hvor lenge de har stått tomme mm. I stedet lar jeg bildene tale for seg selv denne gangen. Det er vel heller ikke feil å bevege seg litt mellom sjangrene innen fotografi. Dette innlegget kan i så måte kanskje kalles dokumentarisk. Om noen år er kanskje husene helt borte? Da står kanskje bare dette innlegget og disse bildene igjen? Hvem vet?
Jeg har ved flere anledninger besøkt de gamle husene og jeg har blant annet brukt plassen som kulisser ved nordlysfotografering og lignende utflukter, men jeg har aldri hatt et direkte fokus på huset og plassen. Det var målet for turen denne gangen.

20171021-LV0A8339

På tunet bak huset står restene av det gamle fjøset eller låven. Denne bygningen har delvis rast helt sammen og begynner å bli tatt igjen av naturen. Langs restene av fundamentet vokser bringebærkrattet tett. Mellom buskene løper hardtråkkede stier lagd av grevling, som tilsynelatende har funnet et eldorado av ly og gravevennlig jord til et virvar av underjordiske tunneler. Kanskje vil jeg i et senere innlegg innta et mer naturfotografisk perspektiv og forsøke meg på å dokumentere grevlingen og det jeg ellers kan finne av dyreliv rundt restene av huset? Jeg vil anta at både rev, hare, firfisler, fugler og annet vil kunne finne anledning til å trives i tilknytning til den gamle husmannsplassen. Grevling vil i det minste være et aktuelt prosjekt å prøve seg på.

20171021-LV0A8306

Inne på kjøkkene er vegger og interiør malt i en fantastisk flott blåfarge. Innredningen er enkel og bærer et sterkt preg av å være både hjemmelagd og i daglig bruk gjennom mange år. Jeg kan bare forestille meg hvilke samtaler som har pågått ved kjøkkenbenken gjennom årenes løp.

20171021-LV0A8296

Oppå kjøkkenbenken, under et lag av avskallede malingsflak, ligger restene av en gammel avis av ukjent årgang. «Det er jo så meget hyggeligere å få bo på skolens internat» står det å lese i artikkelen i venstre spalte, som ellers synes å omhandle et eller annet ved bibelskolen i Bergen høsten 1918 – snart hundre år siden med andre ord.

20171021-LV0A8286

Innfelt i veggen bak panelet ved siden av døren inn til stuen er et lite skaprom. Det mangler knopp på skapdøren og håndtak på stuedøren. Jeg antar derfor at det har stått en nøkkel som har blitt brukt til å åpne begge disse dørene uten at jeg fant noen av de.

20171021-LV0A8278

I hjørnet bak pipa står en flott gammel, rusten vedovn med stekeplater på toppen og et større rom som har fungert som stekeovn til baking av brød og andre oppgaver som hørte dagliglivet til. Fyrstikkeska lå kanskje på den hjemmelagde hylla på veggen til høyre og kanskje ei vedbøtte mellom ovnen og veggen?

20171021-LV0A8311

Inne på stua står fortsatt noen møbler, som virker å være av litt nyere årgang, men langt fra dagens moderne IKEA-flatpakker.

20171021-LV0A8330

En enslig sokkel til ei enkel lyspære vitner om at huset en gang har hatt innlagt elektrisitet. Lysbryteren er plassert ved døra til gangen.

20171021-LV0A8322

En rusten Jøtul 600 har vært kilde til mang en varm kveld når vinden har blåst som verst ute. Noen vedskier ligger fortsatt på gulvet og en kost til å koste opp rusk og rask henger strategisk plassert på veggen til venstre. En boks vinduskitt står igjen på ovnen. Dørstokken ved døra inn til kjøkkenet bærer preg av å være godt trafikkert.

20171021-LV0A8338

I vinduet mot den store tun-bjørka på sørsiden av huset henger gardinene fortsatt og høstsolen kikker inn. Det er ellers ikke så mange andre som kikker inn hit, kanskje med unntak av en grevling eller to?

Alle bilder er tatt med Canon 5Dmkiii og Sigma 35mm f1.4 Art i naturlig belysning.

Dersom noen har informasjon om hvem som har bodd i huset, historier og annet interessant materiale knyttet til plassen, ta gjerne kontakt ved å bruke kontaktskjemaet øverst på siden.

Tro

TRO20171017-EA6A5262
«Om jeg tror på Gud?
Tja, jo da – på min egen måte, men
det er vel mer et spørsmål
om Gud tror på Meg.»
(Hans Børli)

«Naturen er den eneste katedral som er vid nok, høg nok under hvelvet til å romme Gud.
Alle menneskeskapte gudshus er for trange og låge – så må menneskene gjøre Gud mindre, skape han om, slik at han bare blir litt større enn de selv er.
Ute i naturen møter du Gud i all hans navnløse velde. Et djupsyn inn i stillheten bak stjernene…»
(også Hans Børli, en favoritt kan du vel si…)

Det begynner å bli til noe…

20170920-LV0A6054

20. september: «Skogbunn» 5Dmk3 + Sigma 35mm f1.4 Art

Med dette bildet har jeg passert 50 bilder i mitt 365-prosjekt. Det begynner å bli til noe, og jeg føler jeg kan dele prosjektet. Jeg forsøker å ta et mer eller mindre gjennomtenkt bilde hver dag og har holdt på jevnt og trutt siden 1. august. Målet er å gjennomføre dette prosjektet et helt år. Jeg har tidligere forsøkt lignende utfordring, men hoppet av underveis. Hele november 2016 ga jeg meg selv utfordringen «30 bilder i november,» og gjennomførte. Denne gangen har jeg tenkt å gjennomføre gjennom å senke ambisjonene med tanke på (egne) krav om kvalitet i hvert enkelt bilde. Det vil ikke bli tid til å ta fantastiske bilder på daglig basis. Det er det bare å innse. Mange bilder blir derfor «øyeblikksbilder» og vil være av mer dokumentarisk art. I tillegg stiller jeg meg selv friere i forhold til valg av kamerautrustning. Jeg tar det jeg har for hånden, og det vil i mange tilfeller like gjerne bli mobiltelefonen som speilrefleksen eller noe annet. Bildene får hver sin dato og enkle tittel, samt en henvisning til hvilket kamerautstyr som er brukt. Av og til kan det gå noen dager mellom hver publisering, men da kommer det til gjengjeld flere bilder samtidig. Jeg kommer ikke til å beskrive hvilke innstillinger jeg har brukt for hvert enkelt bilde, men vil fra tid til annen kanskje si litt mer om et bilde. Bildet over, for eksempel, er en såkalt «dobbelteksponering.» Det vil si at jeg har tatt det samme bildet to ganger og hentet ei sammenslått fil ut fra kameraet. Først tok jeg et bilde ute av fokus mot tretoppene i motlys. Deretter fant jeg en bregne i strølys på skogbunnen og brukte denne som et slags hovedmotiv i det sammenslåtte bildet.
Det morsomme med slike prosjekt er et du pusher deg selv til å lete motiver og til å utfordre kreativiteten litt hver dag. Den må trenes den også, som alt annet. I tillegg er det litt spennende å se hva det blir til fra dag til dag. Det eneste sikre er at det blir bilder, og innimellom kanskje noen gode bilder?
Dersom du har lyst til å følge med, så kan du det på denne bloggen ved å klikke på fanen «365» øverst på siden eller ved å følge denne lenken. De nyeste bildene blir lagt øverst for hver publisering. Jeg legger også ut de samme bildene på min instagramkonto @jkonradsen_photography.

Nordlys

Natten mellom 7. og 8. september lå det an til en bra nordlysopplevelse. Et stort utbrudd på sola noen dager tidligere og skyfritt vær meldt for kvelden og natten. Jeg pakket nødvendig utstyr og la turen til «Brattbekktjønnin.» Det begynner å bli ei god stund siden sist jeg fotograferte nordlys så motivasjon og forventninger var høye. Teknikken og komposisjonen var «så som så…»

Og nordlyset kom! For det meste kunne det ligge som en svak, grøtete bue eller et bredt og diffust belte over himmelen, men av og til blaffet det opp , og jeg fikk se tendenser til at nordlyset «danset.» Litt etter midnatt tente det skikkelig og jeg fikk se det hovedsakelig mot vest, men også i østlig retning. Rett over meg åpenbarte det seg en pulserende corona. Jeg ble stående lenge å se uten å ta bilder. Nordlys er et fasinerende fenomen!
Da nordlyset for det meste, i alle fall i mine øyne, danset uryddig og grøtete på nattehimmelen, tok jeg ikke så mange bilder. Jeg hadde rigget meg til og håpet på mer tydelige «gardiner» og mønstre, men man får ta det man får.
Under har jeg plukket ut to av bildene fra kvelden. Begge tatt med 5Dmk3 og 17-40mm f4L.

20170908-LV0A5227

Sexkanten, ei åpen hytte tett ved vannet.

20170908-LV0A5261-Edit

Nordlys mot vest over vannet.

Kjempetreveps

Kjempetreveps (Urocerus gigas) er Nordens største veps. Kroppslengden kan bli inntil 4,5cm, og den både ser og høres ganske imponerende ut, og for enkelte kanskje litt skrekkinngytende, med høy lyd og ikke mindre enn to store «brodder» på bakkroppen. Jeg fikk mitt første møte med en slik i dag, og utseendet dens gjorde at jeg viste den stor respekt inntil jeg fikk fanget den i et glass, artsbestemt den og lest litt om arten. Størrelsen og lange brodder til tross, så er kjempetrevepsen ganske harmløs. Brodden er ikke en giftbrodd, men fungerer som eggleggingsorgan. Med brodden sager hunnen seg gjennom barken på svekkede trær og plasserer eggene dypt inn i veden. Samtidig har vepsen den smarte symbiosen med en soppart og injiserer soppsporer fra denne, slik at veden blir lettere å fordøye for larvene. Smart for soppen, som får spredt sporene sine, og samtidig nyttig for vepsearten. En god symbiose med andre ord! Utviklingstiden er lang. Det kan ta 2-3 år, selv under optimale betingelser. Under ugunstige forhold kan det ta inntil ti år fra egglegging til fullt utviklet insekt. Vepsen er utbredt over hele landet, men vanligst i Sør-Norge. Den lever i tilknytning til både gran- og furuskog.
Vel vitende om at vepsen var av det vennlige slaget ble det tid for fotografering. Jeg fikk plassert den fint på en stubbe med en fin gulgrønn farge som bakgrunnsfarge. Der samarbeidet den godt, og resultatet kan du se nærmere på ved å klikke på bildet.

20170829-LV0A4377-Edit

Åkerrikse

Denne uken stiftet jeg et nytt bekjentskap med den sjeldne arten Åkerrikse. Moderne landbruk og bruk av maskiner til slått/tresking har etterhvert plassert arten i kategorien kritisk truet på den nasjonale rødlista. Den står også på Bonnkonvensjonens liste over globalt truede fuglearter.
Som dens vitenskapelige navn (Crex crex) antyder, er dette en skikkelig skrikhals av en fugl. Hannene spiller en høy, hes og raspende lyd fra skumring til de tidlige morgentimer. Lyden kan bære nærmere en km. Fuglen er svært sky og holder seg for det meste ute av syne løpende rundt i høy vegetasjon i åker og eng.
Bestandsnedgangen skyldes i hovedsak landbrukspraksis fra slutten av 1800-tallet og fram til i dag. Flere slåtter i løpet av en sesong, kombinert med lang ruge- og ungetid, gjør at Åkerriksa ikke greier å få fram unger mellom slåttene. Med slåmaskiner går slåtten også raskere. Både voksne fugler og kyllinger rekker ikke å komme seg unna, men blir drept i prosessen.

Det skulle vise seg å bli en liten utfordring å få gode bilder av arten. Jeg måtte gjøre flere forsøk før jeg ble fornøyd med bildene jeg fikk. Ved første forsøk fikk jeg tatt dette bildet (under) i tett regnvær omtrent midt på dagen:

20170601-A19I1903-Edit

 

Neste dag gjorde jeg et nytt, kort forsøk midt på dagen – Denne gang i solskinn og godt vær. Da spilte den kun noen få strofer og holdt seg gjemt i vegetasjonen. Begge dagene var også preget av vind, som beveget vegetasjonen i enga der fuglen oppholdt seg. Dette gjorde at det var vanskelig å følge med på hvor den beveget seg.

Lørdag morgen gjorde jeg et forsøk tidlig om morgenen før soloppgang. Denne gang var det også vindstille, noe som gjorde det lettere å følge med hvor fuglen befant seg til enhver tid. Den var også mer aktiv på denne tiden av døgnet, og lot seg i større grad bli sett og fotografert enn ved de første forsøkene mine. Jeg jobbet kun korte økter på ca 20min med fuglen, slik at den ble minst mulig forstyrret. Under følger et lite knippe bilder fra lørdag morgen:

20170603-A19I219220170603-A19I224420170603-A19I260920170603-A19I2613

«Mekkergauk»

I dag fikk jeg hilse på «Mekkergauken,» eller Enkeltbekkasin, som er det korrekte navnet på fuglen. Enkeltbekkasinen er den vanligste av tre bekkasinarter vi har her til lands. Kvartbekkasin og dobbeltbekkasin er de to andre. Disse fuglene stoler i stor grad på å gå i ett med terrenget på grunn av kamuflasjen sin. Jeg har tidligere opplevd å se at kvartbekkasiner har satt seg på bakken, fulgt de med blikket, for så å miste de av syne så fort jeg tar blikket vekk. Kvartbekkasinene trykker i tillegg så hardt at man av og til nesten tramper på de før de flyr opp. Enkeltbekkasinene er litt mer sky, flyr opp tidligere og gir i tillegg fra seg en skarp lyd når de blir skremt opp. De flyr videre i sikk-sakk for å forvirre eventuelle forfølgere.
Opphavet til navnet «Mekregauk» kommer fra den mekrende lyden hannene lager når de flyr spillende rundt i ring. Lyden kommer av at fuglens ytre stjertfjær vibrerer når den stuper ned gjennom lufta. Spillet foregår mens fuglen flyr høyt oppe i lufta. Det kan være vanskelig å oppdage den, men med litt tålmodighet kommer den ofte til syne. Kjært barn har mange navn: mekregauk, rossegauk, myrbukk, skoddeføll, tåkehest, himmelhest med flere. Av og til, og på enkelte språk, henspeiler navnet på flyvende geit også.

20170527-A19I1604

«Neste generasjon»

Neste generasjon står i fokus i naturen på denne tiden av året. Sommeren er kort, og det er mye som skal ordnes i løpet av noen få, korte måneder. Ulike arter har ulike måter å «spille» på. I år har jeg forsøkt å få med meg tiurleik uten å lykkes med det, men noe spill har jeg fått med meg denne våren. Horndykkeren (bilde under) fremfører en grasiøs og koordinert pardans sammen med partneren før den bygger reir og legger egg i flytende sivvegetasjon.

20170509-EA6A8074

En annen art som har sikret neste generasjon i disse dager er Vandrefalk. Dette synes jeg er spesielt morsomt, da Vandrefalken omtrent har vært utryddet fra norsk fauna i flere tiår. På slutten av 70-tallet kan antall hekkende par i Norge ha vært nede i så få som 10-15. Dette skyldes i all hovedsak bruk av miljøgifter som DDT i landbruket. I dag er DDT forbudt i Norge og mange andre land, men på 1960- og 70-tallet var det en svært utbredt miljøgift. En direkte konsekvens av dette for Vandrefalken har vært at eggskallet til arten ble så tynt at eggene knuste under ruging. Vandrefalkene fikk DDT i seg gjennom maten de fanget. De tar mye kråker og ringduer, som ofte finner mye av maten sin i jordbrukslandskapet. Andre årsaker til at arten nesten har vært utryddet har vært skuddpremier, eggsamling og falkefangst. Det var ikke uvanlig med skuddpremier på rovfugl i norge tidligere, da  rovfuglene livnærte seg på bestander av hva menneskene regnet som matnyttig vilt som rype, hare, skogsfugl og duer.
De siste årene har jeg sett opptil flere vandrefalk hvert år – og da gjerne i bynære omgivelser og kulturlandskap. «Et sted» i Stjørdal i dag ble neste generasjon Vandrefalk unnfanget. Bildet er tatt på svært langt hold og har først og fremst dokumentarisk verdi, men dette var uansett en svært morsom opplevelse!

20170509-EA6A8259