Duetrosten

Duetrosten, eller Dobbelttrosten eller Jerpetrosten, som den også kalles, er vår største trosteart og relativt fåtallig og sjelden. Den er også en beskjeden art, som ikke liker å stikke seg fram. Den ligner måltrosten, men er større og har karakteristiske runde buktegninger til forskjell fra måltrosten, som har pilspissformede prikker under buken. Duetrosten er en trekkfugl som trolig overvintrer i Vest-Europa og Nord-Afrika. Arten hekker om sommeren spredt i skogene på sør- og østlandet og i et lite område i Pasvik. På vestlandet og i Trøndelag er imidlertid hekking sjeldent. Stor var derfor min overraskelse da jeg kom over et par som lagde varsellyder mot meg, da jeg kom gående gjennom skogen et sted i Trøndelag. Jeg forstod at her måtte det være et reir i nærheten, men trostene var ikke særlig villige til å røpe hvor det lå. Det ble en «balanseøvelse» mellom å tilfredsstille min nysgjerrighet etter å finne reirplassen og samtidig utøve forsiktighet for ikke å forstyrre hekkingen. Målet mitt hadde etterhvert blitt å få et bilde av duetrost på reiret. Jeg fulgte fuglene rundt, men forstod at de forsøkte å trekke meg vekk fra reiret. Ikke var de like interessert i hverken naturfoto eller poseringer, så etter et kort søk etter reirplassen trakk jeg meg tilbake og lot de være i fred.
Litt senere samme dag dro jeg tilbake for å sirkle meg inn på hvor reirplassen kunne være. På ny startet varsellydene og trosteparet sirklet rundt meg på betryggende avstand oppe i trærne. Nå hadde jeg derimot fått en bedre anelse om hvor reiret kunne være og fant det ikke lenge etter. Nok en gang trakk jeg meg tilbake og lot de være i fred.

Neste morgen snek jeg meg opp på en høyde på oversiden av reiret, og denne gang lyktes jeg med å få tatt bildene jeg ville ha av duetrost på reir i Trøndelag. Under følger noen av bildene jeg fikk tatt og helt nederst bildet av duetrosten på reiret. Alle bildene tatt med Canon 7Dmkii + 400mm f4 DO mkii + 1,4x teleconverter. Klikk på bildene for å se en større versjon (åpner i ny fane/vindu).

Våren 2020

Våren 2020 har vært av det kalde, hustrige slaget, og uke 20 midt i mai har vinteren nesten kommet tilbake. Jeg har hverken hatt særlig med tid eller overskudd til foto denne perioden, men noen små fototurer har det blitt.
Jeg gjør det nå så enkelt som å legge ut noen få naturbilder av våren slik jeg har opplevd den så langt – uten videre kommentarer (klikk på bildene for større versjoner, åpner i nytt vindu/fane):

Foldsjøen i Malvik

Tradisjonen tro avsluttes Midt-Norske Naturfotodager med en fototur med Biofoto Midt-Norge på søndag. I år gikk turen til Foldsjøen i Malvik kommune. Målet med turen var blant annet fotoglede og sosialt samvær med andre naturfotointeresserte. Jeg hadde også en tanke om å få tatt noen landskapsbilder i tåke, fly drone og ellers forsøke å være litt kreativ med kamera. Dagen startet allerede 06.30 for min del. Forhåpninger om både tåke og en eventuell soloppgang lokket meg avgårde litt før turen egentlig startet. Sola lot vente på seg, men tåken stilte opp i rikt monn. Under følger et knippe av de bildene jeg tok søndag morgen. Jeg har også klippet sammen noen filmklipp filmet med drone i samme område. Videoen kan du se her (lenke åpner i nytt vindu/fane).

Snartur i enga

Det går ei stund mellom hver tur med kamera, men en ting er i alle fall sikkert: Om tida er knapp, så stiller insektene i enga alltid opp. Midtsommer er høytid for insektliv og macrofotografering. Motivene sitter klar på gresstrå og blomsterskjermer og nærmest venter på å bli avfotografert. De tar ikke instruks og flyr gjerne raskt avgårde, men med litt tålmodighet, så blir det noen bilder til slutt.

Impresjonisme, tårnfalk og litt til

På en fototur i dag kom jeg over et par hekkende sangsvaner ved et fjellvann. Med sterkt og lavt sidelys på løvverket i bakgrunnen vartet naturen selv opp med et impresjonistisk motiv kun Monét og kanskje Van Gogh kunne overgått med sine raske, korte penselstrøk.

I et hogstfelt ikke langt fra vannet hadde et tårnfalkpar sitt revir.

På åkeren spirer det og gror. Hvert år pleier små og større flokker med heilo å raste på åkrene på vei til hekkeområdene noen høydemeter lenger opp i fjellet.

I gresset i vannkanten gikk en tillitsfull grønnstilk og plukket små insekter.

Ringmerking av kattugler

Høsten 2017 hengte jeg opp en kattuglekasse ved et hogstfelt ikke langt fra Stjørdal sentrum. Selv om jeg hadde kattugle på besøk våren etter, fikk jeg ikke hekking i kassen i fjor. I år har derimot en kattugle brukt kassen. Tidligere undersøkelser av kassen har vist at uglemor selv er ringmerket for seks år siden i samme område som kassen min henger. I dag hadde jeg med meg barna og hjelp fra den lokale ornitologiske foreningen for å få årets to ugleunger ringmerket. Den voksne uglen forlot kassen da vi nærmet oss, men oberverte oss nok fra avstand. Hissig varsling fra småfugler i området røpet omtrent hvor den satt da vi tok ungene ut av kassen. Litt usikre på om uglemor ville gå til angrep på oss eller ikke dro vi på oss hettene for sikkerhets skyld. Føttene på ugleungene er nesten utvokst og like store som en voksen ugles føtter allerede. Det er derfor greit å sette ring på. Omtrent fire uker gamle forlater ungene redet, selv om de enda ikke kan fly eller skaffe mat på egen hånd. De lærer først å fly når de er rundt sju uker gamle. Foreldrene tar seg av ungene til de er i stand til å skaffe seg tilstrekkelig med mat på egen hånd. Utpå høsten må ungene forlate territoriet til foreldrene og finne seg egne områder.

Silkehegre på besøk

Av og til dukker det opp fuglearter som normalt hører til andre steder i verden. Silkehegren holder normalt til lenger sør i Europa og i Afrika, men i dag dukket det altså opp et individ på Stjørdal – nærmere bestemt i «Lecadammen,» for den som er lokalkjent. Med slikt besøk er det bare en ting å gjøre: Raske med seg det fotoutstyret man har tilgjengelig og fortest mulig komme seg ut.
Det ble flere bilder av den på langt hold, der den gikk rundt på næringssøk. Etterhvert fikk den nok av kråker og hettemåker, som satte mindre pris på besøket, lettet og fløy vekk. Her er et lite knippe av bildene jeg fikk tatt:

Mangt å tenke på!

Det er mangt å tenke på, når man rusler rundt i naturen!
Vi starter alle et sted. Utgangspunktet er likt. I frøet ligger kimen til liv – oppskriften på hvordan byggeklossene skal settes sammen, programmet som skal følges. Tilfeldigheter avgjør hvor startskuddet går. Gradvis blir vi den vi er, formet av omgivelser, vær og vind. Noen vil strekke seg mot de store høyder, mens andre forblir små og klamrer seg fast som best de kan. Noen havner på rett hylle, mens andre vil få det vanskeligere med å nå sitt fulle potensiale.
Det gjør likevel ingenting. «Om hundre år er allting glemt.» Da er byggestenene stokket om på nytt og kanskje rollene byttet om. Vi er alle en del av det evige kretsløp, så det gjelder å gjøre det beste utav det her og nå!
Det er mangt å tenke på, når man rusler rundt i naturen!

Ulvemåne, supermåne og blodmåne

Kjært barn har mange navn. De gamle indianerne kalte fullmånen i januar «Wolf moon,» kanskje på grunn av sultne ulveflokker som samlet seg og ulte mot månen i vinterkulden? Denne fullmånen var også en «supermåne,» da månen stod på sitt nærmeste jorden denne syklusen og fremstod som en god del større enn normalt.
«…og ikke nok med det,» som det heter. Jordas skygge falt i tillegg fullstendig over månen kl. 05.41, slik at vi fikk en såkalt «blodmåne,» med en tydelig blodrød fremtoning.
«Takk, takk og takk!»

Fuglekongens nyttårstale

Det ble ikke sagt så mye av Fuglekongen nyttårsaften. Dagene er korte og tiden er knapp. Det er best å bruke tiden godt til å hoppe rundt på bakken og skaffe det som trengs av energi gjennom vinteren. «Du får ha meg unnskyldt! Nå drar jeg videre. Ja, og godt nyttår!»